Boligformidlingsloven – Da kommunen bestemte hvem som fikk bo hvor

Bolig har i ulike perioder vært et knapphetsgode. Allerede under første verdenskrig ble det innført lov om tvungen avståelse av bruksrett til husrom. Tilsvarende skjedde i 1940 med regler som ga det offentlige rett til rekvirering av husrom. Disse reglene ble i 1950 avløst av en midlertidig lov om boligformidling, som ble erstattet med en permanent lov i 1977 som virket frem til den ble opphevet 1. januar 1985.

Befolkningsvekst og sentralisering skapte en akutt boligkrise. Boligformidlingsloven la strenge føringer for folks utøvelse av privat eiendomsrett. I en tid som den vi er inne i nå kan det være nyttig å se tilbake og høste erfaringer.

Lov om boligformidling ga den enkelte kommune myndighet til å innføre regler om disponering av boliger.

Formål

Da loven ble innført i 1950 hadde befolkningsvekst og sentralisering ført til akutt boligkrise flere steder i landet. Det var særlig i større byer at boligmangelen var mest prekær.

Boligformidlingsloven var en kriselov som ga offentlige stor myndighet over privat eiendom. Den gjorde sin nytte i en krisetid da boligmangelen var stor.

Lov om boligformidling ga kommunene anledning til å innføre regler om disponering av private boliger. Det var stor variasjon i kommunenes praksis i gjennomføring og håndheving av loven i de 35 årene den var virksom.

Nå som det igjen snakkes om krise og boligmangel kan det være nyttig å se tilbake på hvordan dette ble løst tidligere.

Formål

Formålet med boligformidlingsloven var å sikre at boliger ikke ble stående tomme, men ble unyttet på best mulig måte, slik at så mange leiesøkende som mulig fikk et hjem. Kommunen skulle nedsette en boligformidlingsnemnd som skulle påse at loven ble fulgt og formidle leiesøknader.

Hensiktsmessig bruk av boliger

Ifølge boligformidlingsloven kunne en bolig ikke stå tom i mer enn 30 dager uten gyldig grunn. Innen samme frist måtte utleier sende inn leieavtale i tre eksemplarer, undertegnet av begge parter, med opplysninger om antall rom og leietakers husstand, jf. lovens § 5.

Om fristen ble oversittet ble boligeier gitt en ytterligere frist på 14 dager. Om også denne fristen ble oversittet kunne nemnden vedta at boligen skulle leies ut til en bestemt leietaker.

Romnorm

Kommunestyret kunne legge føringer for minste antall personer en husstand skulle bestå av for å ha rett til å flytte inn i en bolig. Dette ble kalt romnormen og kunne variere fra år til år og fra kommune til kommune. Bakgrunnen for romnormen var at størrelsen på familien skulle telle mer enn størrelsen på lommeboken når det kom til leie av bolig, jf. lovens § 4

Om huseier hadde funnet en leietaker som ikke oppfylte kravene i kommunens romnorm, måtte vedkommende fraflytte boligen, jf. lovens § 6.

I 1959 var gjeldende romnorm i Oslo kommune at én person kunne leie 1 rom og kjøkken, to personer kunne leie 2 rom og kjøkken, ektepar og tre personer kunne leie 3 rom og kjøkken, og fire personer kunne leie 4 rom og kjøkken.

Plikt til å overdra leierett

Etter lovens § 7 hadde både leietaker og utleier overdragelsesplikt til den husstanden boligformidlingsnemnda pekte ut. For leietakere innebar dette at boligformidlingsnemnda bestemte hvem som fikk overta leieforholdet når de flyttet ut. For utleier innebar det at Boligformidlingsnemnda kunne kreve at utleier valgte fra et utvalg leiesøkere som nemnda pekte ut.

Men utleier hadde mulighet til å la ektefelle, eller nærstående slektninger i rett opp- eller nedstigende linje, overta bruken av boligen, som helårsbolig, dersom de oppfylte kravene til en eventuell romnorm og hadde meldt seg som boligsøkende i kommunen.

Hjemstavnsrett og stuert Fredrik Johnyssen

I lovteksten som gjaldt mellom 1950 til 1960 kunne kommunene kunne også stille som vilkår, at de som leide eller kjøpte bolig i kommunen hadde bodd innenfor kommunegrensene i inntil to år før avtalen ble inngått, og opparbeidet seg såkalt «hjemstavnsrett». Hjemstavnsrett var en rett til å regnes som hjemmehørende i den en kommune, og ga krav på sosiale og økonomiske ytelser i kommunen.

Dette skulle stuert Fredrik Johnyssen erfare da han, med familie, i 1958 ble kastet ut av sitt hus. Han hadde kjøpt en leilighet i 1956, og én måned etter at kjøpekontrakten ble underskrevet reiste han og konen til sjøs (for å arbeide). Konen var gravid og reiste hjem til leiligheten. Kort tid etter kom en funksjonær fra boligformidlingsnemnda og meddelte at hun ville bli kastet ut.

Ved å ikke ha vært registrert bosatt to år i Oslo før de kjøpte leilighet hadde de brutt boligformidlingsloven i byen. Da saken ble kjent i det populære magasinet «Nå», vakte det stor oppstandelse, og det ble tatt affære for å sikre den lille familien rett på sin bolig. Krav om hjemstavnsrett ble kort tid senere tatt ut av loven.

Husleieregulering og “snikkontorisering”

I perioden Boligformidlingsloven gjorde seg gjeldende var det samtidig en streng prisregulering av leieforhold, særlig i de store byene. Leien ble fastsatt av en leieprisnemnd og ble sjelden regulert. Resultatet var at leiene ble holdt kunstig lave i lang tid, noe som blant annet medførte at gårdeiere ikke hadde tilstrekkelige midler til nødvendig vedlikehold av eiendommen.

Boligformidlingsloven, i kombinasjon med streng prisregulering, gjorde det attraktivt for en del gårdeiere å gjøre om boliger til kontorer. I de store byene foregikk det mye ulovlig bruksendring fra bolig til kontor et fenomen som fikk navnet «snikkontorisering». Dette er et godt eksempel på at streng offentlig styring med grunnlag i et godt formål kan gi utslag som faktisk forsterker boligmangelen.

Etter hvert en sovende lov

Samtidig som loven om boligformidling ble gjort permanent i 1977 avtok behovet. Håndheving av loven var ressurskrevende og vanskelig for kommunene. Utover 70 og 80- tallet så stadig færre kommuner behovet for loven, og den ble etter hvert en sovende lov, før den ble endelig avviklet i 1985.