Høyesterettsdom om strandsonesak – Harris forklarer

Hva dreier disse strandsonesakene seg egentlig om?

Det pågår mange såkalte Strandsoneprosjekter rundt om i Norge. Formålet er å fjerne ulovlig oppførte byggverk i strandsonen, slik at arealer til allmennheten frigjøres.

Historisk bakgrunn: Kartlegging og ulovlighetsoppfølging

Bergen kommune startet sitt strandsoneprosjekt i 2009 og kartlagte alle strandeiendommer i kommunen mellom 2009 og 2011. Målet var å avdekke ulovlige tiltak – det vil si brygger, naust, uthus etc. som var ført opp uten nødvendig tillatelse etter plan- og bygningsloven. Kommunen registrerte ulovligheter på 1400 eiendommer.

Fant kommunen et tiltak som var oppført på et tidspunkt da de mente det var melde- eller søknadsplikt, og kommunen ikke fant papirer på godkjenning i arkivet, ble det sendt pålegg om retting og ilegging av tvangsmulkt til grunneierne.

Mange grunneiere fikk pålegg om å rive sine eldre brygger

Flertallet av sakene i strandsonen gjaldt brygger, og kommunen krevde riving ettersom det ikke forelå dokumentasjon på at bryggene var lovlig i kommunens arkiv. Men etter en grundig gjennomgang av byarkivet avdekket Harris Advokatfirma i samarbeid med Bergen byarkiv at det nesten ikke var spor av private brygger i byggesaksarkivet til Bergen kommune før midten av 80-tallet.

Harris konkluderte raskt med at det ikke var meldeplikt for slike brygger, og at dette var årsaken til at man kun fant få spor av private brygger i arkivet. Tidligere saksbehandlere hadde også fortalt at det var andre arkiveringsrutiner på dette tidspunktet, og at mye dokumentasjon derfor hadde gått tapt. Subsidiært ble det derfor anført at i lys av arkivsituasjonen hadde kommune og stat i alle tilfeller ikke bevist at slik melding ikke var sendt. Harris gjorde også gjeldende at et krav om riving uansett ville være grovt urimelig, og derfor ugyldig også på dette grunnlaget.

I klageprosessen etter forvaltningsloven fastholdt kommune og stat at deres rivingspålegg var gyldig.

Rettsprosess: Fra tingrett til Høyesterett

En av de mange grunneierne som fikk pålegg om å rive sine eldre brygger var West Coast Invest.

Saken gjaldt en 76 kvadratmeter stor brygge på betongsøyler i Bergen, oppført mellom 1974 og 1978. Bergen kommune hadde pålagt rivning og tvangsmulkt i 2020, med hjemmel i dagens plan- og bygningslov. Staten opprettholdt pålegget og hevdet at bryggen var ulovlig oppført uten byggemelding etter § 84.

West Coast Invest AS mente at rivningspålegget var ugyldig, ettersom slike brygger ikke var meldepliktige på 70-tallet.

West Coast fikk medhold i at pålegget var ugyldig av alle tre rettsinstanser. Tingretten mente at det var meldeplikt, men at staten ikke hadde bevist at melding ikke var sendt (på grunn av praksis og arkivsituasjon i Bergen på 70-tallet). I Lagmannsretten vant West Coast frem med at brygger ikke var meldepliktige. Høyesterett kom til samme konklusjon.

Høyesteretts vurdering

Høyesterett tok stilling til om brygger som denne var omfattet av meldeplikten etter bygningsloven av 1965 § 84 som gjaldt frem til 1986.

Den hadde følgende ordlyd:

«§ 84.​ Andre varige konstruksjoner og anlegg.

For kaianlegg, moloer, dokker, bruer, transformatorer, tank- og beholderanlegg, underjordiske anlegg, haller og bedrifter i fjell, tribuner, idrettsanlegg, og andre varige konstruksjoner og anlegg som ikke går inn under § 93, må melding sendes bygningsrådet før graving, fylling, oppføring eller riving settes i gang.»

Partene var enige om at bryggen ikke var et kaianlegg og spørsmålet var derfor om bryggen på 76 kvm på Hjellestad i Bergen, var omfattet av «andre varige konstruksjoner».

• Høyesterett behandlet saken i november 2024, og dommen er nå klar.

Høyesterett kom frem til at bryggen ikke var meldepliktig på oppføringstidspunktet. Rivningspålegget var derfor ugyldig.

Høyesterett fastsetter en hovedregel om at brygger oppført før 1986 som hadde en normal størrelse og karakter, og som var til bruk for eiendommen den ga atkomst til, var unntatt meldeplikt.

Høyesterett tolket ordlyden «andre varige konstruksjoner» innskrenkende, i lys av de andre eksemplene i ordlyden; «kaianlegg, moloer, dokker, bruer, transformatorer, tank- og beholderanlegg, underjordiske anlegg, haller og bedrifter i fjell, tribuner, idrettsanlegg».

Fellesnevneren ved eksemplene stod sentralt ved vurderingen. Høyesterett skriver at tiltakene «typisk benyttes i næringsdrift eller offentlig virksomhet og/eller være tilgjengelige for en større krets av personer. Flere av tiltakene har sikkerhetsmessige sider, og de vil på grunn av størrelse og bruk kunne påvirke arealforvaltningen i området.» Dette er ikke forhold som gjør seg gjeldende typiske private brygger.

Enkelte brygger kan ifølge Høyesterett likevel unntaksvis være meldepliktig, men terskelen er høy. Da må fellesnevneren ved eksemplene i loven gjøre seg gjeldende med styrke.

Byggeforbudet i strandsonen

I denne saken var bryggen heller ikke omfattet av byggeforbudet i strandsonen, ettersom eiendommen lå i et tettbygd strøk der byggeforbudet ikke gjaldt iht. strandplanloven. Strandplanloven hadde også et særskilt unntak for atkomstbrygger.

Hva betyr dommen?

Denne dommen styrker rettssikkerheten for grunneiere ved å fastslå at inngrep i borgernes rettsstilling krever tydelig og klar hjemmel i lov.

Hva skjer nå?

Kommuner og statlige myndigheter må nå vurdere tidligere praksis i lys av dommen, og det forventes at mange tilsvarende saker vil bli revurdert.

Blir du berørt av dette?

Har du en sak som gjelder eldre tiltak i strandsonen, kan denne avgjørelsen være avgjørende.

Har du noen spørsmål – ta kontakt med Harris Advokatfirma.

Denne artikkelen ble først publisert i medlemsblad nr. 1-2025.